Men, aldri så galt at det ikke er godt for noe – jeg lærte meg i alle fall noe om målgrupper. Dette var et godt produkt satt på feil arena. Så gjenstår det å se om jeg har rett, eller kanskje jeg må se litt på holdningene mine til TV2´s seermasse?

Når man gjør et fraværende verk present, må det gjøres gjennom reproduksjoner og kontekstualisering. Dersom verket er godt nok kjent, er det antagelig reproduksjonens kvalitet som er det mest interessante ved tilbakeføringen. Man vil egentlig ha tilbake selve verket, og en løsning som den som er valgt ved Skagens museum, er god i så henseende. Der er det valgt en skjerm av god kvalitet, som gjengir verket bedre enn noen trykt reproduksjon har sjansen til å klare. Ved digitale reproduksjoner, har man muligheten til å gå ytterligere inn i verket enn i originalen. I Skagen er “Hip, Hip, Hurra” tatt fra hverandre i lag, og limt sammen igjen, slik at man får et inntrykk av dybde og ulike perspektiv utifra hvor man står i rommet.

I andre tilfeller, som i Kragerø hvor ingen noensinne har krevet “Solen” tilbake til byen i sin originale form, er det kanskje tilknytningen til byen man ønsker å jobbe med. Publikum føler stolthet over at en berømt kunstner har malt et berømt maleri fra deres by, og det er dette forholdet som bør fremheves og brukes som utgangspunkt dersom man ønsker å føre publikum inn i en jevnbyrdig dialog. Fokuset kan være på det geografiske, og livet kunstneren levde i lokalmiljøet. Bilder av personer, og andre gjenstander med sterk lokal forankring er også viktig.

Men, bør en slik fremstilling gjøres på samme skjerm hvor det fraværende verket vises, eller hører det hjemme på separate skjermer uansett økonomi?

Så å si alle kunstinstitusjoner mangler verk de gjerne skulle hatt i samlingen sin. Noen er rene ønsker, andre er mangler som er så problematiske, at institusjonen føler et behov for å handle for å gjøre noe med fraværet. Et eksempel på dette, er den digitale installasjonen som i sommer ble presentert ved Skagens Museum i Danmark. Der ble det som i Skagen er et fraværende verk, “Hip hip hurra” (Peder Krøyer 1888), igjen gjort present ved en imponerende interaktiv skjerm, som virker både som reproduksjon, og kilde til ytterligere kunnskap. Prosjektet ble utført ved hjelp av InfoGalleri, som har sin presentasjon her.

Men for hvem er verket egetnlig fraværende? For de involverte i institusjonen er det fraværende verket antagelig svært present og ikke present på samme tid. Det er neppe noen kunstverk som er så tilstede mentalt hos dem som arbeider ved institusjonen, som nettopp det fraværende verket. Higen etter å se nettopp det verket i sammenheng med andre verk, eller nettopp på den plassen, gjør at kuratorer og andre samler informasjon i en mengde som kan overgå de verkene man faktisk har i samlingen. Er denne informasjonne annerledes enn informasjonen en samler seg om presente verk? Jeg vil tro at den er sterkere preget av konteksten, enn hva tilfellet er for de prensente verkene.

Hos publikum er det ikke godt å si hva som er fraværende og ikke. I Danmark har det allerede nevnte “Hip hip Hurra” status nærmest som nasjonalmaleri, og en må kunne anta at publikum har høy kunnskap om hvor bildet ikke befinner seg. I Kragerø derimot, er det liten forventning om at verket “Solen” av Edvard Munch, skal flyttes tilbake til byen hvor det ble malt. Er det dermed en funksjon av tilhørighet som gjør at noe kan klassifiseres som et fraværende verk? Må det være tilstrekkelig festet i et miljø før det kan betegnes som fraværende?

Betyr det i så fall at en lignende satsning på “Solen” i Kragerø ville være dømt til å mislykkes, fordi verket i utgangspunktet ikke er fraværende nok?

Studien er gjennomført av Dr. Victoria Kravchyna og Dr. S.K. Hastings. Kravchyna er `image specialist´ hos Arius3D Inc., mens Hastings er leder ved School of Library and Information Studies ved University of South Carolina. Studien ble publisert i 2008 på VDM Verlag Dr. Müller.

Studien har hatt to problemstillinger (2008: 6):

1. What are the information needs of the virtual visitors for the museum websites and virtual exhibits?

2. What are unique and common information needs of virtual and real visitors?

Videre har studien hatt 4 mål (2008: 7):

- å identifisere og spesifisere brukergruppene som skal undersøkes

- å identifisere museumsnettsider hvor linker til Web-undersøklesen skulle legges

- å informere utvalgte brukergrupper om den pågående undersøkelsen ved å kommunisere gjennom ulike typer media

- å tilby en analyse av de innsamlede dataene til profesjonelle deltagere i kulturarvsektoren for en videre utvikling av det informasjons- og læringsmessige innholdet ved design av museenes nettsider.

Studien identifiserer og undersøker 5 ulike brukergrupper (2008:46), nemlig:

- museumsansatte

- vitenskapelig ansatte og andre kunsthistorikere (for studiene begrenser seg nemlig til kunstmuseer!)

- det generelle publikum

- studenter på høyskoler og universiteter

- lærere på videregående nivå

Alle de undersøkte brukergruppene i studiet, var amerikanske.

Studiet presenterer 8 funn i diskusjonskapittelet sitt (2008:96). Det første, er at alle 5 brukergrupper oppgir at de browser museenes nettsider for å tilegne seg kunnskap om museenes samlinger, og for å avgjøre hva de skal se i museet. Mange bruker arrangementskalenderen, og vitenskapelig ansatte er ofte på jakt etter en spesiell gjenstand. De oppgir at de bruker museenes nettsider som en rask måte å skaffe seg mye informasjon på. Lærerne oppgir naturlig nok at de primært er på jakt etter undervisningsopplegg på museenes nettsider.

Funn nummer 2, er at det ikke eksisterer noen signifikant forskjell mellom brukergruppene når det gjelder typer av utstillinger, de er alle mest interessert i nåværende og kommende utstillinger på nettsidene. Bare vitenskapelige ansatte var ofte interessert i tidligere utstillinger.

Funn 3 sier at alle brukergruppene etterspurte praktisk informasjon som utstillingers varighet, åpningstider, lokalisering, billettpriser og utstillingenes høydepunkter. Vitenskapelig ansatte liker også å få vite navnet på aktuelle kuratorer, og lister over alt materialet som vises i utstillingen. Lærere etterspør guidede omvisninger, og de har fokus på hvordan designet påvirker opplevelsen på nettsiden.

Funn 4 fastslår at det eksisterer både hull og standarder i informasjonsflyten mellom brukerne og tilbyderne. Det finnes intet internasjonalt alternativ til f.eks ISBN-nummer innen museumssektoren. Alle brukergruppene uttrykte behov for visse data som tittel, kunstner, tidsangivelser og beskrivelser om person, tidsepoke, grupper etc.

Funn 5 avviser bekymringen for at virtuelle museumsbesøk vil føre til færre fysiske besøk.

Funn 6 sier at brukergruppen “publikum” kan være svært variert. I denne studien defineres den som en gruppe mennesker som er (a) interessert i kunstmuseer og tilgjengelige aktiviteter i museene, (b) har mål for museumsbesøket som er unike for hver undergruppe, og (c) de har felles interesser som kan diskuteres hvis interaktivitet er tilgjengelig på nettsiden. Det faktum at de frivillig ble med i en undersøkelse via nett, sier noe om at denne publikumsgruppen er en som i utgangspunktet er interessert i å bli hørt.

Funn 7 sier på lignende vis noe om hvordan sosiale roller samler noen av brukergruppene i deres preferanser for den gitte informasjonen. Studentene skiller seg ut her, for de tilhører ikke “må vite”-gruppen som museums- og vitenskapelig ansatte gjør, og de tilhører heller ikke “vet kanskje”-gruppen som lærerne og det generelle publikum gjør.

Funn 8 slår fast at det ikke er noen grunn til å bygge opp to ulike nettsider for vanlige besøkende og mer utdannede besøkende.

Her burde jeg jo ha fulgt opp med noen gode analyser av stoffet, men det skjer ikke i kveld! Umiddelbart må jeg imidlertid påpeke at dette er en studie utført fra biblioteks- og informasjonsfag, og at den derfor kanskje ikke treffer det som er dilemmaet i museenes digitalisering – hvor mye om hva skal publiseres hvordan?