Christine Hermansen's Blog

Det fraværende verk, del II | 27.09.10

I siste innlegg avsluttet jeg med et spørsmål om hvorvidt det er nødvendig med en viss sum av tilhørighet før et verk kan kalles fraværende, og om denne tilhørigheten må føles før det er noen vits i å bringe det fraværende verket tilbake til utgangspunktet. Etter å ha tenkt litt mer, tror jeg at graden av tilhørighet i det minste vil være bestemmende for kontekstualiseringens innhold.

Når man gjør et fraværende verk present, må det gjøres gjennom reproduksjoner og kontekstualisering. Dersom verket er godt nok kjent, er det antagelig reproduksjonens kvalitet som er det mest interessante ved tilbakeføringen. Man vil egentlig ha tilbake selve verket, og en løsning som den som er valgt ved Skagens museum, er god i så henseende. Der er det valgt en skjerm av god kvalitet, som gjengir verket bedre enn noen trykt reproduksjon har sjansen til å klare. Ved digitale reproduksjoner, har man muligheten til å gå ytterligere inn i verket enn i originalen. I Skagen er “Hip, Hip, Hurra” tatt fra hverandre i lag, og limt sammen igjen, slik at man får et inntrykk av dybde og ulike perspektiv utifra hvor man står i rommet.

I andre tilfeller, som i Kragerø hvor ingen noensinne har krevet “Solen” tilbake til byen i sin originale form, er det kanskje tilknytningen til byen man ønsker å jobbe med. Publikum føler stolthet over at en berømt kunstner har malt et berømt maleri fra deres by, og det er dette forholdet som bør fremheves og brukes som utgangspunkt dersom man ønsker å føre publikum inn i en jevnbyrdig dialog. Fokuset kan være på det geografiske, og livet kunstneren levde i lokalmiljøet. Bilder av personer, og andre gjenstander med sterk lokal forankring er også viktig.

Men, bør en slik fremstilling gjøres på samme skjerm hvor det fraværende verket vises, eller hører det hjemme på separate skjermer uansett økonomi?